Det stemmer ikke.
Det er ikke vanskelig å se positive egenskaper med hunden.
Dens trofasthet. Og hvis vi ser menn samlet som en flokk hunder og at alle er like burde det gi en viss styrke i seg selv. Selv en utstøtt hyene fra flokken burde kunne se dette.
Vi har dessuten hunden som menneskets følgesvenn.
Vi har hatt mange 1000 år på å venne oss til den.
Vi må derfor gå tilbake til utgangspunktet.
Anubis som Sjakal og Guddom i Egypt.
Selv om balsamering og gravkammer kan sees som noe positivt utfra en egyptisk forståelseshorisont er det mulig å se Anubis der som at egypterne forsøkte å gjemme han på en eller annen måte.
Men Anubis i gravkammeret er heller ikke det første utgangspunktet.
Han kan bare sees via Løvinnen (og Løven) som mål.
Løvinnen sees på avstand via sjakalen.
Og Sfinxen forteller den samme historien.
Det betyr at Sjakalen (mot Løvinnen) står overfor en styrkeforskjell som er vanvittig.
Sett en sjakal og en løvinne sammen i et bur og du har kun en kvinnelig hovedrolleinnehaver.
Sjakalen er den svake part og det fører fram til Isis som den andre betydningen av scenarioet.
Men kun sett som kampen mellom mann og kvinne er det en kamp som er tapt i utgangspunktet.
Sjakalen som realitet i Egypt er nøyaktig like godt stekt og konsumert som du kan tenke deg en hund servert på en restaurant i Kina.
Menneskets hundesides fortvilese ved å se seg selv handler om den innsikten.
Og det fører til en konklusjon:
Amon som skjult kvinnelig gudinne ble innført i Egypt for å oppveie den totalt ubalanserte styrkeforskjellen mellom Anubis og kvinnen som mål via Sfinxen til Løvinnen.
Sauen, som et bilde på kvinnen, er der kun for å trøste.
